Evigheten for mine øyne!

Statsminister Jens Stoltenberg hadde en fin nyttårstale i går. "Men hvor viktig er det ikke å håpe? Håpet er noe av det viktigste vi eier. Vi må tørre å håpe også når det ser mørkt ut" Videre sier vår statsminister: "Håp er nesten like viktig som livet. Uten håp, når vi aldri våre mål". Fine ord altså. Å håpe er viktig. 

Før jul var det tabloid spesial, hvor det var noen som skulle diskutere juleevangeliets aktualitet i dag. Jeg gledet meg veldig til en spennende debatt. Det ble ikke noe særlig debatt, og heller ikke så spennende. Men det var en ganske fin samtale. Han som var ateist (trodde ikke på Gud) sa noe litt tankevekkende. Å tro på Gud klarte han ikke, men han misunte virkelig de som gjorde det, de som hadde dette håpet om et evig liv. Det er lett å glemme hvor priveligerte vi er som tror. Lett å glemme hvor rike vi faktisk er. Denne mannen som altså ikke trodde på Gud, fikk meg til å tenke etter hvor rik og priviligert jeg faktisk er. 

 Det vi har er veldig verdifullt, så la oss være ivrige etter å ta vare på det! La oss ofte minne oss selv og hverandre om det håpet vi har, et evig liv med Gud vår Far. Samt mange andre løfter å glede seg i for den som har fått det privilegiet å være hans barn. 

Vi behøver så visst ikke være motløse. "Derfor, styrk de slappe hender og de vaklende knær!"... (Heb 12,12) Det er som om Paulus sier: "slutt å syt. Reis deg opp og gå. Vær ikke motløs"