Et ørlite paradoks

Leser kirkehistorie for tiden. Har akkurat lest om den Benediktinske klosterbevegelsen på 900-tallet: "Når det gjaldt studier, ble de betraktet ikke bare som unyttige, men også som skadelige for det åndelige liv". (kirke og misjon gjennom 2000 år). "Det er noe i det" tenkte jeg. For akkurat slik føles det litt nå. Bra jeg studerer og fikk lære akkurat det. Dermed ble det et ørlite paradoks. Kan vel konkludere: "alt med måte". 

Den der balansen er alltid så vanskelig å finne. Opp gjennom historien og også kirkehistorien ser vi det igjen og igjen. Man går fra ytterpunkt til ytterpunkt som en reaksjon på forige ytterpunkt.(det er ingenting nytt under solen) I blant kunne det vert fint om pendelsvingen stoppet litt på midten for å få en gylden middelvei liksom. Men slik fungerer det altså ikke. Det kommer dog ofte mye bra ut av ytterpunktene, og kanskje er det også nødvendig. 

Etter en laaang og fin ferie, er jeg nå klar for å reise til søta bror. Førstkommende Mandag reiser jeg. Der skal jeg bo frem til neste sommer og jobbe i en nystartet menighet, samt studere(fjernstudie) 50% ved staffeldtsgate i Oslo.
I dette huset skal jeg både jobbe og bo: